Som vist ved adhesjonen mellom den faste overflaten og væskeoverflaten, har molekylene på den faste overflaten en viss overflateenergi. Når den kommer i kontakt med gassen, kan den tiltrekke seg noen gassmolekyler til den faste overflaten for å redusere overflateenergien. Dette fenomenet kalles adsorpsjon.
Adsorpsjonsfenomenet kan deles inn i fysisk adsorpsjon og kjemisk adsorpsjon. Fysisk adsorpsjon er forårsaket av gravitasjonskraften mellom de faste overflatemolekylene og de adsorberte gassmolekylene. Kjemisk adsorpsjon er forårsaket av den kjemiske bindingsenergien til de faste overflatemolekylene. For et bestemt fast stoff har det ofte bare kjemisk adsorpsjon på visse gassmolekyler (avhengig av molekylstrukturen), og viser dermed selektiviteten til adsorpsjon.
Fysisk adsorpsjon og kjemisk adsorpsjon virker ofte samtidig. Hastigheten på fysisk adsorpsjon er veldig rask, så det er lett å nå likevekt, mens hastigheten på kjemisk adsorpsjon er langsom. Når temperaturen stiger, intensiveres den termiske bevegelsen til gassmolekyler, noe som vil redusere den fysiske adsorpsjonskapasiteten og akselerere hastigheten på kjemisk adsorpsjon. Derfor, ved romtemperatur, er det hovedsakelig fysisk adsorpsjon, mens ved høy temperatur er den kjemiske adsorpsjonseffekten betydelig.
Adsorpsjonsfenomenet er mye brukt i industrien og dagliglivet, for eksempel faste katalysatorer for kjemiske reaksjoner, som for det meste er avhengige av adsorpsjonsaktivering for å katalysere, og adsorbenter i gassmasker adsorberer selektivt skadelige gasser.
